hits Min historie (Mitt hemmelige liv)


edit

edit

Langt sammendrag av livet mitt. v1,07

For litt siden, skrev jeg en «kort oppsummering» av meg selv, så tenkte jeg kanskje skulle skrive en komplett en også?, vet det blir mye å lese, så forstår godt at de fleste «dropper» ut når de har lest litt.

Se tittelnavnet og se etter versionen , og husk tallet. Denne teksen blir oppdatert.

Jeg har tenkt til å fortelle litt om da jeg ble mobbet, ( før jeg fant ut om meg selv), når jeg fant det ut, og hva som skjedde etter jeg fant det ut om meg selv.

« Jeg ble født 3 måneder for tidlig, lå på sykehus i 4-6mnd, veide 1200g ved fødsel og 600g når jeg var syk, overlevde såvidt»

Mobbingen startet i andre klasse, Da det var noen «større gutter» som snakket dritt om meg på skolen, det i kombinasjon av «jeg-hater-lekser» prinsippet gjorde at jeg var «supersnill» på skolen, men et mareritt hjemme. Ett eksempel var at jeg satt med lekser i 3 timer , noe som hadde egentlig bare tatt 10 minutter.

I 5 klasse gikk jeg på date med noen for første gang, på kino «istid 2(?)» . Jeg fikk henne bak kinoen etterpå for å si de enkle ordene «jeg elsker deg», men etter å ha prøvd å si det 5-10 ganger gav jeg opp, og sa hun bare kunne glemme det. 

I 6 klasse ble jeg konstant mobbet av klassen, (jenter spesielt). Så jeg dro til helsesøster og begynte å snakke med hun hvorfor jeg ble mobbet, det som resulterte i at jeg byttet skole.

Den nye skolen var grei, men for å oppnå en slags status løy jeg meg til diverse ting.  Jeg har ikke alltid vært like ærlig som jeg er nå.  Jeg savnet spesielt jenta ifra 5 klasse, så jeg hadde bestemt meg for å bytte til ungdomskole etter 7ende, siden den daværende skolen jeg gikk på var «1-10klasse» prinsipp.

Høsten i 7 klasse, var jeg for andre gang på slalom, Seffølgelig klarte jeg å tabbe meg totalt ut, kjørte for fort, rett inn i sikkerhetsnettet i kongsberg skisenter, opp på et hopp laget av snø, og deretter «fløy» jeg over 2 bilder og landet rett forran en av bilene. Svimte av i 20 sekunder.

I skrivende stund får det jeg skriver, til å få meg til å tenke på alt som har skjedd i livet mitt. Utrolig at jeg har orket å skrive så mye om det allerede.  Jeg dro til sykehuset og ble der resten av dagen, og leieutyret jeg brukte på slalom , måtte jeg betale dagspris på selvom jeg brukte de i kun 15 minutter. Mamma og lillebror kom ditt, beskymret. Legen spurte om de ville ha meg hjem , ellers så ville de gjerne ha meg over natten , men vi dro hjem. Resultatet ble en liten hjernerystelse.

Ungdomsskoletiden kom, det var da alt kom rasende inn i hodet på meg, jeg hadde håpet jeg skulle få venner pga, «ny sjanse på nye skole, sant?» . Men neida. En på skolen ville sloss med meg , så det ble slosskamp på 4de skoledag. Husker min første annmerkning ble pga jeg plukket opp en appelsin som jeg skulle kaste i søpla, siden hele uteområdet var fullt av ødelagte appelsiner pga det hadde vært en appelsinkrig ( Slikt skjer når de som leverer frukt ikke spør ansatte om nøkkelen til fruktrommet, men lar kassene være igjen ute ). Læreren kom og gav meg anmerkning, samt at jeg måtte rydde alle de moste appelsinene som lå på bakken.

Jeg møtte en venn, en venn jeg trodde jeg skulle ha for livet. Jeg nevner ikke navnet her på bloggen desverre. Hun hjalp meg med å finne ut hva slags jenter jeg likte, og hvorfor. Jeg fant ut at jeg likte alt fra tynne jenter, til ekstremt overvektige jenter. Noe som var veldig flaut i starten av, men jeg vente meg til tanken. Kanskje jeg burde være stolt av å like det?

 Vinteren i 8 klasse ble et rent «helvette» for meg. Hver eneste dag ble jeg døpt med snø på skolen, inkludert store mengder av snøballkasting mot meg. En av dagene når vi skulle ut på tur, ble jeg døpt i de 3 timene turen tokk, inkludert dyttet ned i elv med isvann, og nesten kvalt, kort sagt det er dagen jeg trodde jeg skulle dø.

Jeg dro hjem rett etterpå det, og fortalte alt til moren min, og hun tokk det opp med skolen. Ser ikke ut til at noe forandret seg? På skolen var matte mitt værste fag, hadde 2 i matte, 3 på prøver om jeg var heldig. Jeg fant ut at jeg ville bli jente pga intersser, klær, hår og lignende, men gjorde ingenting utseenetmessig pga jeg er en person/utseenemessig som jeg ikke vil være.Jeg ble direkte hatet av HELE klassen.Jeg gikk ut med 2,3 , (eller 2,5) i snitt til 9ende klasse.

 I 9ende klasse fikk jeg 2 venner, som slet de også som jeg gjorde, men de har/hadde dysleksi mens jeg hadde konsentrasjonsvansker, pga konsentrasjon , og om at jeg ville bli jente kom inn. Det skoleåret skjedde det ikke stort, læreren kom og gikk etter hennes eget ønske, Mens vi ikke lærte noenting. En i klassen begynte direkte å mobbe meg, begynte å stjele fra meg. Slå meg, hate meg og var direkte voldelig i mine øyne.

Dette skoleåret var da jeg fortalte mine foreldre at jeg hadde lyst til å bli jente, som jeg skrev på sms til moren min.

Jeg fikk også meg kjæreste det skoleåret, men forholdet varte bare i 1 uke, og vi var ikke mye sammen i det hele tatt, ikke ett kyss, nesten ikke noe prat i det hele tatt. Mobberen i klassen holdt på ut året.Ting gikk litt bedre karaktermessig, med et snitt på 3,4 da jeg gikk ut av 9ende klasse.

I 10ende klasse ble det også ganske bra, men fortsatt hadde jeg de følsene om jeg var født i riktig kropp eller ikke. Fikk også en kjempebra lærer. Samfunnsfag var faget jeg likte best, nest etter RLE. Dette skoleåret fortalte jeg 2 jenter i klassen at jeg ville bli jenter, de var sjokket. Jeg vuderte å fortelle læreren det, men gjorde det ikke pga frykt. Fant også ut at jeg er/var livredd for jenter siden det er de som hovedsakelig har mobbet meg igjennom livet. Hver eneste gang jeg ser /så en jente ( og det gjør jeg enda), så ble jeg redd for at hun skulle gjøre meg noe, og begynte nesten å gråte inni meg.

Ifra paralellklassene fikk jeg dritt mot meg, at jeg var så stygg som faen, og at jeg kunne brenne i helvette.Jeg gikk ut med et snitt på skolen med 4,0.

1 VGS begynte, ny start nye muligheter, Det som hang igjen fra barneskolen og ungdomskolen var smertene jeg har inni meg, + angsten.

Av fagene på skolen, så gav de faktisk mening, alt hadde en sammenheng siden jeg gikk 1 vgs service og samferdsel. Jeg hadde faktisk en interesse for å lære det på skolen. Mitt største idol på det stadiumet er faren min, siden han gikk ut med 6 i snitt, han har en bit av fotogratisk hukommelse, som jeg tror jeg har arvet litt av. De eneste fagene jeg øvde til hjemme var naturfag pga kjemiske formler, o.l , men vil si jeg husker det jeg har lært enda.

November/desember 2011 gikk jeg til legen min for å faktisk gjøre noe med det jeg følte inni meg i forhold til å bli jente. Vinteren 2011 hadde jeg et snitt på 4,3.

Legen min hadde henvist meg i januar til et sted i Sandefjord. Etter 1 times samtale der spurte hun jeg snakket med om alderen, og jeg svarte at jeg var 17 år, noe som fikk hele samtalen i stå siden jeg hadde blitt henvist til et sted der det var 18 årsgrense for. De valgte senere å sende meg videre til ungdomspsykeatrisk ( skrivefeil?) avdeling i Larvik så jeg fikk en psykolog.

Jeg går hos han enda, og begynte å snakke med han i mars måned i år. De første 4 samtalene handlet om kjæresten min, hvordan det ville være hvis jeg mistet hun, siden jeg hadde vært sammen med henne siden 10 januar 2011.  Vi gjorde det slutt i mai måned. Jeg klarte ikke å ha kjæreste mens jeg tenkte på det jeg gjorde. Jeg snakket med læreren min angående mulighet for å fjerne fravær fra skolen ved spesielle årsaker, noe som gikk.

Jeg var nervøs for å fortelle hun det, men hun trengte bare legeerklæring og ingenting annet.

Jeg hadde da blitt kjent med hun som anbefalte meg å blogge ( Marielle <3 ) , og hun hjalp meg å starte en blogg , http://mysecretliiife.blogg.no.

Første 6 timene fikk jeg 109 lesere, og dagen etterpå 677, mens dagen etterpå ble 600 før det sank til nåværende 200. På den tiden hadde bloggen min kommet seg til topplisten i Sandefjord. En i klassen min hadde lest bloggen, men hun støttet meg og sa ingenting til de andre.

Dagen etterpå skulle jeg møte noen, noen som aldri kom. Fikk spørsmålet ifra 3 stk i klassen om jeg ville bli jente, men jeg nektet, fordi jeg totalt lammet av sjokk hvordan de visste det.

Timen etterpå gikk jeg til psykolog, og imens gikk ryktet rundt i klassen om bloggen min. Fikk vite det ifra en i klassen, som er homofil/bifil ( husker ikke haha) , mens jeg nektet å dra på skoleturen dagen etterpå, siden da hadde det vært rent «selvmord» for meg. Dagen etterpå ble jeg altså hjemme, mens jeg på fredagen dro til miljøarbeiderne på skolen og forklarte om bloggen, noe som gav meg gyldig fravær for resten av dagen.

Miljøarbeideren snakket med læreren min , som sendte meg sms. Hun hadde slettet fraværet for dagen før også. Jeg takket til hjelpen med at hun skulle be den andre læreren vi hadde den dagen med å snakke med resten av klassen. Fikk dermed en koslig melding fra læreren om at klassen støttet meg.

Torsdagen var kommet / 14.06.2012 og jeg skulle se om jeg kom opp i eksamen eller ikke, noe som jeg ikke gjorde. Jeg la merke til at ende av de i klassen så rart på meg når jeg så dem. Haha? Fikk også et snitt på 4,8.

Livet mitt er vanskelig, har fått slengt mye dritt etter meg. Jeg har fortsatt angsten for å snakke med jenter Irl, men det burde gå vekk etter en stund. Det er ikke slik at jeg ikke vil snakke med dere. Jeg gråter ofte og tenker på fortiden. Jeg har sikkert ikke skrevet alt sammen her, men om jeg kommer på noe skal jeg fylle det ut og omgjøre tittelen til v2, v3 ogv.

Det er sikkert ikke alle som har giddet å lest hele, men til dere få som faktisk gjør det så takker jeg for at jeg fikk din oppmerksomhet den tiden det tokk å lese 1770 ord.

 Jeg er den jeg er og ingen andre. Jeg orker ikke høre at folk sier hvor stygg, painfull ogv jeg er. Jeg har fått nokk dritt mot meg.

Hvis du leser dette enda, vær så snill å legg igjen en kommentar, jeg lever nesten på feedback.

 Du er også snill om du deler innlegget mitt.

slik ser jeg ut nå haha.






Kort sammendrag

Her skriver jeg et kort sammendrag av meg selv:

avslappende musikk

Jeg heter Kristoffer og er 17 år. Jeg vil nå dele en bit av min historie på hvorfor jeg vil bli jente, og slike ting .
Jeg fant ut at jeg ville bli en jente i en alder av 13, pga jeg ikke passet inn i miljøet,

og fordi jeg tenkte på samme ting som de fleste jenter gjør på en alder av 13 /14.

Sa ingenting til foreldrene mine før jeg nesten var 16, og valgte heller ikke gjøre noe med det før til vinteren 2011,

da jeg oppsøkte psykolog. Har nå gått i psykolog 4-5 ganger, og er i begynnelsen av prosessen.

Lagde en blogg 03.06.2012, og etter 3 dager fant klassen det ut,

Skal på skolen 22.06 for å ha avslutning på skolen, blir morsomt å se hvordan de reagerer..

Når foreldrene mine fikk vite det , ble de skuffet.. Skuffet over at jeg ikke var lykkelig.

Resten av familien min utenom foreldrene mine vet det ikke enda.

jeg har tenkt å bytte kjønn, selvom prosessen tar 3 år.

( 2 års ventetid også). Selvom jeg liker jenter, så betyr det at jeg blir lesbe.

Jeg har blitt mobbet i 7 år, helt siden jeg var 10 år gammel bare fordi jeg ikke er som alle andre.

Jeg slet på skolen, orket nesten ikke mer av livet, men ble fortalt at det skal bli bedre før eller siden.

i de groveste tilfelle av mobbingen ble jeg banket opp i 8 klasse og 9ende klasse av rundt 50 mennesker.

Har fått merker for livet psykisk og mentalt. Gråt hver eneste dag på skolen.
Jeg har selv prøvd med selvskading, opptil flere ganger i mitt liv.

Jeg er faktisk en veldig snill og omtenksom person, men har nesten ingen venner i det hele tatt.

Noen blir forskrekket over at jeg ikke har noen siden jeg har fått høre jeg er veldig grei.

Jeg prøver å tenke på det positive selvom det ikke er lett,

siden jeg har blitt slengt dritt etter i årevis. I 8 klasse ble jeg døpt i 2 1/2 time,

mens læreren ikke brydde seg engang,fikk ikke engang puste. det var dagen jeg trodde jeg skulle dø.


 " Tenk deg at du tar ett fat ! Ops, du mister det på gulvet, så er det knust. Tenk hvor fort det gikk i stykker? Så tar du opp alle bitene, du prøver så godt du kan og lime dem sammen igjen. Det tar lang tid, det er veldig vanskelig! Når du er ferdig kan du se spor av hvor fatet var knust.. Sånn er det med mennesker også, det er raskt å ødelegge andre, og det tar tid å reparere skaden.. Du vil alltid sitte igjen med spor eller sår som viser hva du har vært igjennom! Så husk at et smil betyr ikke alltid at du er lykkelig og at alt er perfekt, men at du er sterk nok til å smile selv om det gjør vondt! "

Malin Kristiane

Widgets